Pleiebarn, fattigbarn, oppfostringsbarn, betalingsbarn

Pleiebarn, fattigbarn, oppfostringsbarn, betalingsbarn. Alle var de barn som ble satt bort til andre menneskers nåde. De ble revet ut fra hjemmet, bort fra foreldre, bort fra søsken, bort fra livet slik de hadde kjent det.

Nøden kunne banke på døren når som helst og grunnene var mange og sammensatte: en far som druknet på fiske, en mor som døde i barselseng, uhell under arbeid som gjorde en av de voksne invalid, alvorlig sykdom, arbeidsløshet, skilsmisse, en forelder som stakk fra familien, store barneflokker, alkoholmisbruk, umoralske foreldre, uhåndterlig gjeld og bunnløs fattigdom. Noen barn ble satt bort til slektninger som erstatning for barnløshet. Andre til sine besteforeldre fordi de var født utenfor ekteskap.

De som ga det laveste anbudet fikk tilslaget på barna som skulle settes bort. Jo mindre barna var, jo mer penger fikk pleieforeldrene. Å ha pleiebarn kunne være en inntektskilde om en sørget for å gå i pluss. Det kunne også være en enkel måte å skaffe seg arbeidskraft på.

Og ordningen ble misbrukt. Mange barn fikk ikke dekket behovene sine for mat, klær og skolegang. Kjærlighet var fraværende. Mange rømte. Orket ikke pleieforeldrene ha dem ble de omplassert. Først når barna var konfirmerte ble de sendt ut i verden. De var da regnet som gamle nok til å kunne forsørge seg selv.

Barna som fikk vokse opp hos besteforeldre eller hos barnløse slektninger hadde det best. De var ønsket, og må vi tro elsket. Pleieforeldrene ville dem vel, og ønsket at det skulle gå dem godt. Mange fikk overta husmannsplassen eller gårdsbruket etter pleieforeldrene, de stilte dermed langt bedre ved inngangen til voksenlivet enn de som hadde vokst opp hos fremmede.

Illustrasjoner:

Foreldreløs fra 1895 av Albert Gebhard (1869–1937). Wikimedia Commons.

De foreldreløse av Hans Heyerdahl (1857–1913). Eier er Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Fra Wikimedia Commons.