Etiske problemstillinger i slektsforskning

old-letters-436502_1920

Når vi forsker på slekten eller på historiske personer oppstår det gjerne problemstillinger av etisk art. Hva kan formidles videre og hvordan bør det gjøres? Hva er det best å la ligge?

 

Hvor grensene går og hva som føles greit og ikke greit kan være svært individuelt. Der noen helst vil la de vanskelige tingene bli glemt eller forbli skjult, er andre nysgjerrige og ønsker å vite.

 

Når det gjelder skriftlige kilder får vi heldigvis hjelp. Lovverket som forvaltes av Arkivverket bestemmer hva som er tilgjengelig og når det er rimelig med innsyn. Det opereres med sperrefrister for når ulike typer materiale skal være fritt tilgjengelig.

 

Den generelle sperrefristen er på 60 år, men mange kilder med opplysninger av personlig art har lengre sperrefrist. Farsskapssaker har 80 år, barneverns- og adopsjonssaker 100 år. Det samme gjelder også folketellinger og straffesaker som begge har en sperrefrist på 100 år. Lengst sperrefrist har helseopplysninger, den er på hele 150 år.

 

Når det gjelder private opplysninger av nyere dato, blir det opp til hver enkelt hva de vil fortelle og til hvem.

 

I møte med levende mennesker gjelder det å opptre med respekt og varsomhet. En tommelfingerregel bør og må være at vi ikke bringer videre opplysninger som ikke ønskes videreformidlet. At vi får vite noe betyr ikke at det er fritt frem å fortelle det videre. Det kan være lurt å spørre om tillatelse. Og tross godkjennelse, noen ganger må vi også unnlate å videreformidle for å beskytte informanten mot seg selv.

 

Så finnes det gråsoner, vanskelige gråsoner. Her må vi bruke vårt indre kompass, og da er det lurt å tenke seg nøye om og eventuelt søke faglige råd før vi handler.

 

Skal du skrive om noe vanskelig, så husk at alt handler om måten det blir gjort på. Det er stor forskjell på å formidle noe med forståelse for de rammene en person levde under, og på å lage en sensasjonspreget overfladisk historie der hovedpersonen blir latterliggjort eller ensidig fordømt.

 

Nøkkelord for en etisk bra formidling bør være respekt, innlevelse og empati.

 

Som historiker pleier jeg generelt å forholde meg til en selvpålagt grense på rundt 100 år. Etter den tid synes jeg det må være greit å skrive fritt om det meste. Det er ofte de vanskelige sakene som forteller mest om livs– og samfunnsforhold. Det er både opplysende og lærerikt å utforske slike nærmere. Vi verken kan eller bør klausulere oss bort fra den historiekunnskapen som ligger i enkeltpersoners livsløp. Til det er innsikten og lærdommen for viktig.

 

books-283245_1920

0 kommentarer

Det er ingen kommentarer ennå. Bli den første til å legge igjen en kommentar!